Det finnes ingen enkel forklaring på det økonomiske uføret Libanon har havnet i. Den er så mangesidig at ingen har svaret på hvordan landet skal komme seg på fote igjen, i en tid der bankene har sluttet å fungere, 75 prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense på 2 dollar dagen og der verdien av et libanesisk pund har falt med 95 prosent på ett år.

---

Størrelsen på arbeidsledigheten finnes det ikke tall på, men eiendomsprisene er falt med 75 prosent. Omtrent det samme som lønningene.

Det historiske bakteppet er at utgiftene etter borgerkrigen fra 1975 til 1990 løp fullstendig løpsk, samtidig som Gulfstatene trakk støtten etter økt Iransk innflytelse, politiske konflikter og generell uro i Midtøsten.

Så kom den syriske flyktningkrisen i 2012, pandemien i 2020 og den gigantiske eksplosjonen i Beiruts havneområde samme år, med 218 døde, over 7000 skadde og ødeleggelser opptil 70 kilometer fra ulykkesstedet.

Bankene er handlingslammet og ikkefungerende. Kundene har blitt utestengt fra alle dollarkontoer, og sparepengene i libanesisk valuta er redusert til en brøkdel.

Libanons økonomiske kollaps er dermed blitt til historien om hvordan visjonen om å gjenoppbygge en nasjon som var kjent som Midtøstens Sveits, ble avløst av et vanstyre der en politisk og økonomisk elite har lånt fra fellesskapet uten reelle begrensninger.

I dette kaotiske landskapet har Base Aid i seks år drevet hjelpearbeid blant flyktninger langs grensen til Syria. Vi har vært der 25 ganger, men også bidratt med en rekke økonomiske overføringer. Dette blir vanskelig å opprettholde framover. Det er ikke lenger mulig å betale for varer og tjenester som involverer bankvesenet, kontoer er sperret og alle betalingsterminaler er flyttet opp på loftet. Å forankre dette engasjementet i en kontantøkonomi med libanesiske pund (LBP), også kalt lire, påkaller det største røde flagget som er å oppdrive. I 2016 var 1500 LBP verdt 1 dollar, i dag må vi ut med 39.000 LBP for 1 dollar. Noen spår at 50-tallet nås før jul. Dette kunne vært gjennomførbart om dollaren fremdeles var gjengs valuta på linje med LBP, men dollar kan nå utelukkende veksles inn i lokal valuta på gatehjørnenes svartebørsmarked – i strid med alle etiske og juridiske betenkninger.

For de 1,5 millioner syriske flyktningene som fortsatt er i landet, mange hevder det er langt flere, er alle nyheter dårlige nyheter. Og det siste året har holdningen fra regjeringen og politikerne endret seg. Nyhetsbildet preges mer og mer av utspill som ønsker syrerne ut av Libanon, at de bør dra tilbake. Utspill som i dagens situasjon faller i god jord hos velgerne. Det er heller ikke så vanskelig å forstå, men flyktningene er ikke i Libanon fordi de trives så godt. De er der fordi de frykter for livet om de vender hjem.

Denne uken har vi møtt 16-årige Aya som har vært i en teltleir i Bekaadalen siden 2013, siden hun var fire år. Første gangen vi møtte henne var hun 10, gikk på skole i en naboby og var særlig stolt over engelskkunnskapene. De ønsket hun å dele med de andra barna i leiren. Etter at myndighetene innførte betaling for skolebussen måtte hun slutte, og gradvis har den viktige lærdommen hun hadde etablert forsvunnet. Foreldrene til Aya hevder det er alt annet enn trygt å reise hjem til den delen av Syria de kommer fra, dessuten er de aller fleste som flyktet erklært uønsket i hjemlandet.

Det er mange slike historier fra Bekaadalen, det blir ikke færre av dem framover.

Å bistå familier som Ayas har vært en prioritert oppgave for Base Aid, sammen med bistand til medisinsk behandling. Operasjoner og oppfølging har reddet mange liv de seks årene vi har vært i landet.

I metropolen Beiruts gater, Midtøstens Paris, er alle gatelys slått av. Svært mange restauranter har stengt. Noen steder har de bare slått av strømmen inntil videre, andre steder er ribbet for inventar og logoer. Alle heiser i offentlige bygninger er stanset, rettsvesenet har kollapset som følge av manglende finansiering og sikkerhetssituasjonen kan fort bli krevende framover. Det er få politifolk å se i gatene, lønningene deres har blitt så lave at de heller jobber deler av uken andre steder, uten at noen klandrer dem for det. Nå er det ingen overhengende fare for at folket skal ty til gatene utover de vanlige demonstrasjonene, men kombinasjonen av fattigdom og lavere sikkerhet er en kjent oppskrift for økt kriminalitet.

Libanon er et land som betegnes som en «player» i Midtøsten, det er mange som kan tenke seg å utnytte situasjonen til økt innflytelse. Landet er sekterisk, der kristne (med overvekt av maronitter), sunnier og sjiaer deler på de øverste maktposisjonene, president, statsminister og leder av parlamentet. Også plassene i nasjonalforsamlingen har en slik oppdeling. Sjiane støttes av Iran og Syria, sunniene først og fremst av Saudi-Arabia og Qatar.

Den vanlige libaneser har ikke vært så opptatt av denne sekterismen, men flere og flere nevner dette som landets uhelbredelige akilleshæl. Sitasjonen kan medføre at eventuelle redningsaksjoner fra verdenssamfunnet vil kreve endringer i dette systemet. Hvis ikke frykter mange at de rike Gulfstatene ender opp som redningsmenn, at dagens korrupsjonsanklagete elite da får beholde kappene sine.

Mannen i gata vet at alle sparepengene per dags dato er borte, men har likevel et håp om at en gigantisk refinansiering kan gi dem deler av dem tilbake. Hvor lenge dette håpet kan holdes i live vet ingen, men det libanesiske folket har en helt egen overlevelsesevne. Bytteøkonomien blomstrer, folk tar vare på hverandre, men situasjonen kan ikke vedvare.

I løpet av høsten vil vi ta en endelig beslutning på det videre engasjementet i Libanon, paradoksalt nok i en tid der behovet for hjelpeorganisasjoners tilstedeværelse aldri har vært større.

Bildet er fra Bekaadalen i desember 2019. Foto: Lars Petter Einarsson